Å svelge Blarney-stenen, Del 1

Det finnes et gammelt irsk ordtak, 'å kysse blarney-steinen'; en mystisk stein og en populær attraksjon i Irland som antas å gi den som kysser den kunsten av samtale og smiger. Vel, jeg vet ikke mye om det, men det jeg vet er at irene ikke bare kysset den, de svelget den hel. Når de ikke snakker, synger de; hvis de ikke synger, spøker de, hvis de ikke spøker, danser de. Og nei, jeg refererer ikke til de mytiske små grønne menneskene; jeg mener de ekte, levende lokalbefolkningen. En hel bråkete nasjon som varmt ønsker oss velkommen til sitt luskulent grønne og utrolig våte land.

Men, akk, jeg kommer litt foran meg selv. La meg gå tilbake til begynnelsen, hvor all denne keltiske galskapen først begynte.

Tildelt av Min Guide med den tunge oppgaven å reise rundt i Irland, med lite mer enn min kjære forlovede og noe feilplassert tillit, var jeg klar for et eventyr. Men etter å ha sett tilstanden til Will på tilbakeveien fra hans virvelvind helg i Slovenia, var jeg litt nervøs for å si det mildt. Satte ut på et krigslignende oppdrag for å fullføre en serie med, for å være helt ærlig, hemmende pinlige utfordringer- takk, Min Guide - Alex og jeg satte ut på vår tre dager lange biltur fra Shannon til Dublin.

Her går det…

Dag 1: Det er en lang vei fra Clare til hit

Mens regnet strømmet nedover flyvinduet og jeg så ut på lappeteppet av jorder og gårder nedenfor, kunne jeg ikke annet enn å tenke at Irland så mye ut som hjem. Uansett den lys- og skyggeaktige skylinen, holdt jeg den enkle, urokkelige håp om at solen ville dukke opp når som helst og opplyse klyngen av mørke skyer. Norman, vår Min Guide maskot, forble optimistisk også.

Med en lett bump, eller så forsiktig som en Aer Lingus fly kan tillate, ankom vi til Shannon. Innesluttet mellom tre selvstyrte fylker og hjem til Irlands lengste elv, er Shannons nedre områder geografisk rike på variasjon, fra de rullende åsene i Tipperary til de golde kalksteinslettene i Burren. Men for nå, i det minste, hadde vi bare blikket rettet mot en av disse keltiske regionene, County Clare. Et pittoresk hav av jadegrønn befolket med kronglete slottsruiner, robuste steinmurer, enslige sauer og beitende storfe, ligger County Clare i hjertet og sjelen av Sørvest-Irland.

I vår glitrende gullbil, takket være Budget car rental, trillede vi langs de smale landsbyveiene på jakt etter vår første aktivitet, Aillwee-hulen. Til tross for vår Tom Toms beste innsats for å levere oss til '1 Bog Road'- som angivelig er en ekte destinasjon- nådde vi Burrens steinete høyder i god tid (1 time 40 minutter, for å være presis). Nå begynte Alex sitt uttrykk å se slitent ut, lik en mann med en boa-konstring rundt halsen. Tydeligvis kan ingenting annet enn endeløse veier, kontinuerlig regn og min sang for selskap gjøre det med deg.

Bouncing back from his solitary man-sulk, we huddled under my umbrella and hiked to the top of the hill to take shelter inside the cave complex. Immediately hitting us like a surround sound setting was the low thrum of school children. Much like a swarm of bees these loud little creatures buzzed incessantly to reach their communal goal; total devastation. After a very long twenty-minute wait, and as I began to wonder what we were doing here, it was finally our turn to enter the infamous Aillwee cave. Much to my surprise however, we were greeted by an intriguing Alice in Wonderland style rabbit warren, full of sliver-like cracks, darkened caverns, dangling stalactites and sparkling stalagmites. As our tour guide regaled stories of the cave’s origins, I tried not to smile too much as the children shrieked at the pitch-black darkness.

Da vi så ut igjen omtrent litt uheldige, var det rett og slett ingen tid til å tafse, vårt neste stopp kalte. Berømt som en tradisjonell irsk musikk-hovedstad, og besøkt av utallige musikalske legender, den vakre kystbyen og surfesteder Doolin ventet oss. Denne pittoreske kystlandsbyen kunne ikke kommet mer beleilig da regnet nektet å frigjøre oss fra sitt ubarmhjertige vannrike kappe. Vi bundet oss inn i en innbydende irsk pub, Gus O'Connor's, for å søke ly fra den vindfulle styrtregnet. For å være helt ærlig, ville en låve på en gård virket innbydende på dette tidspunktet, men vi var glade for å se at O'Connor's hadde noe mer attraksjon. Inni, farget av en varm kastanje-glød, var det en klynge av travle kropper som dinglet med bestikk og snakket med hverandre, uvitende om blesten utenfor. Jeg tok meg tid til å fyre opp med noen lokale delikatesser; jeg dykket inn i Beef and Guinness Stew mens Alex, som grep sin Guinness som den gyldne kalken, tok en slurk av den sirupslignende væsken med vidåpne øyne. Siden jeg ikke drikker mye øl selv, må jeg si at jeg ble overrasket over den lette og glørne smaken; som en sakte stekt kaffebønne var den en rik og forfriskende smak. Unødvendig å si, vi satte min smaksprøve teori på test flere ganger i løpet av turen. Alex så ut til å være ivrig etter å bli med.

Neste punkt på reiseplanen var Cliffs of Moher, et fantastisk vakkert geologisk sted med kantete skifer- og sandsteinsklipper, satt mot uklare kystvann. Tenk klippene i Dover, bare mørkere, mer truende og uhyggelig atmosfærisk. Angivelig en kilde til inspirasjon for Tolkiens bestselger 'Ringenes Herre', å stirre på den bratte fjellveggen var ikke vanskelig å se hvorfor.. Timet til perfeksjon, da vi nådde toppen av klippene for å stirre ned i den bratte kløfta nedenfor og den overvåkende tårnet, avtok regnet og en tåkete glans omfavnet oss. Bortsett fra et kraftig vindfelt som presset oss mot randene av den beskyttende muren, var dette kanskje et av de mest magiske øyeblikkene av hele oppholdet vårt. Alex måtte så ødelegge det ved å få meg til å gjenskape løpesekvensen fra 'Rocky'; pinlige videoer følger…

Tilbake inne i vår pålitelige gyldne flukt, satte vi ut på den én-times reisen til Ennis, fylkeshovedstaden i Clare og vårt tilfluktssted for natten. Etter å ha passert utallige jorder og lokale b&bs, da vårt hotell Auburn Lodge endelig kom til syne, skrek vi begge i glede. Eller kanskje det bare var Alex. For å være rettferdig, hadde han tilbrakt mer tid ved rattet enn noe annet sted. Min hukommelse kan ha sviktet når jeg nevnte hvor mye av ‘veien’ vårt veieeventyr faktisk ville medføre. Whoops. Uansett var den varme kirke-lignende fasaden til hotellet svært godt mottatt.

Med kvelden over oss, og lite tid å spare, hadde vår irske franchise Gerry arrangert for Alex og meg til å delta på et medievalt bankett. Jeg hadde aldri deltatt på en bankett før, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men som vår ekspertnavigatør for My Guide Irland, stolte jeg på hans bedre skjønn. Han førte oss til dørene til Bunratty Castle- det beste navnet jeg noen gang har hørt - Gerry etterlot oss i de kapable hendene til Shannon Heritage ansatte. Med visjoner av Ratty fra 'Vind i Piletrærne' som dukket opp, vandret vi langs festningsveggene for å nå slottets heis. Like belønnende som Ratty selv, ble vi møtt av en keltisk sekkepipe-spiller som førte oss opp en virvlende side-trapp. Derfra tok kvelden en merkelig vending. Lange middelalderske kapper, loot og harper, krydret honningøl og søt sang; og det var alt før banketten til og med hadde startet! Det som fulgte var et fire-retters fellesmåltid (ingen kniver og gaffler tillatt) en utnevnt 'herre og dame' av herregården, oppviglese underholdning og mye berusende utskeielser, noe av det som Min Guide absolutt ikke vil støtte. Vi sparer bare det til bloggen da…

*Pass på den andre delen av vår tumultuous biltur: kjøring til Dublin. For å unngå å skuffe så, her er bare et smugkikk på hva som er i vente: Vikinghatter, irske vitser, Guinness, mat, feer og folklore; ikke så verst for bare en annen dag på kontoret!